Hvorfor gjØr vi ikke noe for Å redde verden?

Et enkelt spørsmål, og jeg skal gjøre det enda enklere.

De internasjonale klimaforhandlingene har brutt sammen og en kunstig, skapt, kontrovers raser blant opinionen. Jeg er ikke klimaekspert. Jeg er økolog. Jeg vet noe om naturvern og miljøvern, effektene av menneskelige inngrep i økologien, osv. Det er biodiversitet som er mitt fagfelt. Men i Biodiversitetsåret 2010 ser det ikke ut som om noen er interessert i å gjøre noe seriøst med biodiversitetskrisen. Like lite som våre byråkrater og politikere tok løftet om å stanse tapet av biodiversitet innen 2010 alvorlig. Dette til tross for at klimakrisen og biodiversitetskrisen henger sammen på intrikat vis.

For mange år siden skrev B.F. Skinner et bokkapittel med tittelen “Why we are not acting to save the world”. Skinner har noen gode poenger om hvordan psykologiske mekanismer og vår evolusjonære historie gjør oss dårlig rustet til å takle langsiktige trusler som miljøkrisene representerer, og til å omgjøre viten til handling. Men beskrivelsen hans er ikke helt tilfredsstillende.

Vi trenger institusjoner med makt på globalt nivå som kan takle kriser som fordrer samarbeid om problemer på tvers av landegrenser. De type samarbeidsproblemer som gjorde nasjonalstater nødvendige i sin tid er nå globale og nasjonalstatene strekker ikke til. Spillteoretiske problemer spiller inn. Det er vanskelig å få folk til å bli enige om å ofre noe for fremtidige goder mange i dagens generasjoner ikke vil få direkte glede av. Vi får free-rider problemer og aktører som jukser. Enkeltpersoner er handlingslammet fordi meningsfylte endringer krever at man får alle med seg. Bortsett fra noen som man selv kan ha direkte glede av: de som tar buss til jobb gjør det fordi det passer dem bedre enn å sitte i evinnelige bilkøer, og det følger personlige goder med å sykle såfremt det ikke er for mange biler på veien.

Ottar Brox har gjort en begrenset analyse og kommet med en håndfull forslag i sin bok “Klimakrisen—hva kan gjøres”. Worldwatch, i sin siste State of the World rapport, argumenterer for at vi trenger kulturendringer. Som en del av slike kulturendringer er det naturlig at tanken på evig økonomisk vekst og ønsket om stadig stigende konsum må ut. Selv tror jeg at vi til syvende og sist trenger en ny etikk som verdsetter andre arter like høyt som mennesker; om ikke høyere.

I dagens globale konkurranse-økonomi er det vanskelig for enkeltstater å handle unilateralt, og slik demokratiet fungerer for tiden (eller ikke fungerer, as the case may be) blir det vanskelig å innføre endringer som gjør det tyngre å betjene lån og finansiere pensjoner. Vi har (nesten) alle internalisert evig-vekst-kulturen så til de grader at ikke engang miljøorganisasjonene tør utfordre den. Og ingen miljøorganisasjoner våger å gi seg i kast med befolkningsproblematikken.

Det er logisk inkonsistent å være villig til å slåss for å overvinne Hitler, men ikke for en levedyktig planet—eller en planet det er verdt å leve på.

Hva ville Gandhi gjort for å løse de globale miljøproblemene? Vi trenger kreativitet og politisk skarpsinn, og Gandhi hadde begge deler til overmål. Han ville helt sikkert gå foran med et godt eksempel. Men eksempelets makt er begrenset og dagens situasjon krever at alle gjør en innsats og at vi samarbeider på nasjonalt og internasjonalt plan. Vi trenger systemer som gjør at alle handler ansvarlig, ikke bare noen få idealister. Selv Gandhi ville antagelig mislykkes fordi det er vanskelig å organisere folk rundt noe annet enn umiddelbar egeninteresse og det er vanskelig å få folk til å risikere livet og friheten før de er ganske desperate. Økologien er slik at når vi blir desperate så er det sannsynligvis for sent. Dessuten trenger enhver kampanje en lett identifiserbar fiende; det er mye vanskeligere å gripe det an når problemet er oss alle. Altfor mange av oss er viet til status quo. Det er få av oss som føler så sterkt for fisken i havet at vi tar affære i den skala som kreves for å få bukt med det offentlig sanksjonerte overfisket og ødeleggelsen av livet i havet generelt. Og de av oss som føler sterkt nok har det for vondt til å være særlig effektive, og er uansett handlingslammede og vet ikke hva de kan gjøre i et system som domineres av den passive majoritet.

Et tankeeksperiment: Sett at vitenskapen viste uomtvistelig at for å unngå totalkatastrofe innen 20 år så må vi alle bli vegetarianere. Og sett at filosofene viste at dette var det eneste moralsk og etisk riktige. Hvordan skulle vi få til det?

For de som sier det er urimelig å kreve at alle blir vegetarianere: vel, da burde man sørget for at det ikke ble syv milliarder mennesker på kloden og sørge for at det ikke blir 9-11 mrd i 2050. Er det lettere å få ned befolkningstallet, så værsågod. Er svaret at det ikke ville gå, så klarer vi nok ikke løse klimakrisen eller biodiversitetskrisen heller. En meget fattig verden blir resultatet. Selv er jeg ikke villig til å akseptere et slikt utfall, for andre arters skyld.

Alternativt, hvis vitenskapen viste at vi måtte forby trålere og noen av de andre mest destruktive fiskemetodene, samt verne minst 40% av havet fra alt fiske, hvordan ville vi få til det? Ville vi klare det i Norge? I Spania? I internasjonalt farvann? Kan vi stanse forsuringen av havet som følger av CO2-utslipp og truer alt kalkbasert liv i havet og næringskjedene som bygger på dem?

Obstruksjonister vil ganske lett kunne splitte opinionen ved ustanselig og kynisk å hakke på “vitenskapelig usikkerhet” uansett, slik de har klart å gjøre med klimaendringene og evolusjonsbiologien, og tidligere om helseeffektene ved å røyke.

Jeg er ikke samfunnsviter så jeg vet ikke hvordan vi får gjort de tingene vi vet må gjøres. Men samfunnsviterne er dessverre ikke til særlig hjelp heller. Faktum er at vi har laget et så diffust system, med krefter og motkrefter som kansellerer hverandre ut, at ingen vet hvordan man skaper endringer når det trengs. Ingen vet riktig hvordan vi kan gå frem for å omstille viten til handling når det gjelder store problemer som dette. Våre demokratiske modeller ble utviklet 200-100 år siden, i en tid da man ikke kunne forestille seg at menneskene kunne true jordens økosystemer. Vi er alle handlingslammede i dette systemet vi har skapt. Heroismen er død.

Vi vet hva som må gjøres, vi vet bare ikke hvordan man får det til—hvordan man får menneskeheten til å handle. Det kreves mer enn business as usual for å redde verden. Vi må få økonomien, fiskeriene, landbruket, våre transportbehov og våre livsstilsvalg innordnet økologiens tåleevne og hensynet til de andre vi deler kloden med, nå og i fremtiden. Politikere er ikke flinke til å gå utover business as usual. Her trengs hardt påtrykk fra oss andre. Skal man ha en sjanse må man se oppriktig og nøye på de hindrene som ligger i veien for handling.

For meg er den viktigste grunnen til å bry seg om menneskeskapte miljøødeleggelser og klimaendringer den forferdelige effekten disse har på andre arter. Menneskene har bare seg selv å takke, og jeg bryr meg mer om ofrene enn om overgriperne. Dessuten tror jeg ikke at vår vidgjetne omtanke for andre mennesker strekker seg så langt når det kommer til stykket. Da ville vel mange av verdens fattigdomsproblemer faktisk blitt løst?

Jeg tror det er mange av oss som er mer glade i andre arter enn vi er i mennesker, og vi skulle ikke behøve å være redd for å innrømme det. Kanskje denne sympatien kan fungere som en spore til omstilling, mer enn hensynet til andre mennesker har gjort.

Tormod Vaaland Burkey, Ph. D.